Annas stemme

Jeg heter Anna Lucia, men alle kaller meg Anna. Hvor gammel jeg er? Jeg er 90 år ung.

Jeg bor på stedet der jeg ble født: Reggio Emilia. Jeg hadde en flott barndom, selv om krigen alltid er til stede i minnene om den. Moren min måtte bake brød hver dag, for etter treskingen pleide vaktene å hente hveten og bare la oss beholde et par unser hver. Derfor måtte vi være svært nøye med ikke å la noe gå til spille. Det var år da overflod var utenkelig, men vi sultet aldri.

I minnene mine var moren min, Olga, som vi alle kalte Stella, ofte på kjøkkenet og laget tagliatelle, cappelletti ... Jeg husker hvordan hun eltet deigen og lærte meg å kjevle den ut. Bordet var for høyt for en på ti og et halvt år, så jeg måtte klatre opp på en krakk hver gang. Hun pleide å vaske opp, mens broren min hadde ansvaret for å tørke. Siden jeg var yngst, fikk jeg ta meg av bestikket og alt som ikke kunne knuses. For mange år siden, den kvelden den hellige Lucia fyller barnas strømper med søtsaker og godteri, hadde jeg ikke lyst til å hjelpe til. Jeg ville heller ikke høre på advarslene fra moren min: «Den hellige Lucia ser deg, vet du!» Neste morgen våknet jeg før Luigi og løp bort til strømpen jeg hadde lagt frem til den hellige Lucia kvelden før. Men til min store overraskelse var den tom. Siden strømpen til broren min hadde samme farge og stoff, bestemte jeg meg for å bytte dem mens alle fortsatt sov. Jeg la imidlertid ikke merke til at Luigis strømpe var mye lengre enn min! Jeg ble avslørt med en gang, men jeg ble ikke straffet for det. Vi delte søtsakene broren min hadde fått. Luigi var selvfølgelig ikke særlig fornøyd med det.

Etter hvert som årene gikk og jeg fikk egne barn, var det tradisjon å lage fyllet til juletortelliene dagen før luciadagen. Vi kokte kastanjene og laget syltetøyet, tilsatte revet sitronskall, sultanarosiner, sjokolade og senere også kaffe. Gryten var så stor at den ikke engang fikk plass i kjøleskapet, så vi satte den til avkjøling på balkongen. Når døtrene mine var alene, gikk de ut i kulden med skjeene sine for å stjele litt av fyllet. De trodde jeg aldri ville merke det, men jeg visste det alltid. Det var også derfor jeg pleide å lage så mye.

Vi har mange familieoppskrifter, som pasta rasa som lages dagen i forveien, og «tagliatellekake», som datteren min kaller «smørkonsentrat». Bestemoren min var veldig glad i zuppa di pane, en suppe laget av gammelt brød. Da jeg var barn, hørte jeg henne ofte si til moren min: «Stella, ikke lag noe til meg. Jeg lager meg panèda». Da løp jeg opp trappen, for jeg visste at det alltid var litt til meg også. Blant alle familiens tradisjonelle retter er det særlig én som sier mye om oss. Det er oppskriften til moren min på friterte gnocco-deigputer fylt med mangold fra hagen. Hvorfor fritert? Fordi alle vet at fritert mat smaker mye bedre. Hun kalte denne retten erbazzoncini, og det finnes ikke et eneste menneske i verden som ikke liker den.

Døtrene mine lager dem fortsatt til barna sine, for å føre familieoppskrifter videre er som å vandre langs minnenes sti og ta vare på mødrenes ord, slik at vi aldri glemmer. Derfor bestemte jeg meg for noen juler siden for å skrive ned disse oppskriftene og gi dem til barnebarna mine i gave. Og på kortet skrev jeg:

Hvis smaken deres aldri endrer seg, vil jeg gjerne at dere skal ha oppskriftene mine.
God matlaging.
Med kjærlighet,
Nonna Anna

Annas oppskrifter: erbazzoncini fritti (friterte erbazzoncini)

Ingredienser

Til deigen til gnocco-deigputene
1 kg mel
4 teskjeer salt
5-6 spiseskjeer olivenolje
½ liter melk

Til erbazzoncini
1 kg mangold eller spinat
3-4 spiseskjeer olivenolje
150 g Parmigiano Reggiano
Hakket persille og hvitløk
Salt

Fremgangsmåte

Til deigen til gnocco-deigputene
Elt alle ingrediensene sammen og la deigen hvile i én time.

Til erbazzoncini
Stek mangolden og spinaten raskt på sterk varme, og finhakk dem sammen. Stek dem i en panne med olje i 10 minutter. Ta pannen av varmen, tilsett persille og ost, og smak til med salt.
Lag tortelli av deigen til deigputene, som ikke må være for tynn. Lukk dem godt langs hele kanten og klem dem sammen på midten. Friter noen få erbazzoncini om gangen i rikelig med olje.

Bidragsytere:
Tekst av Carlotta Fiore
Foto av Diego Rosselli